Synsvidden var en tåkete omkrets på 30 meter. Jeg grep den bærbare VHF'en og styrte Varuna på samme kurs som jeg hadde da de forsvant for meg. "Far,far, dette er Varuna<" ropte jeg om igjen og om igjen, og gråten tok meg. "Kan du høre meg? Far, dette er Varuna - vær så snill og svar." Til slutt kom de tilbake, jeg skrek: "Motoren brøt sammen igjen. Hva skal jeg gjøre?"
"Du vet at du har problemer med drivstofftilførselen" ropte far. "Jeg viste hvordan du kan tømme systemet. Kom igjen nå, du har en seilbåt, du trenger ikke engang motor. Få opp seilene og la oss komme i gang!"
Gispende og hikkende snudde jeg båten mot vinden, fant fokkefallet, kveilet det rundt en vinsj og gjorde fast da seilet blafret i vinden. Så dreide jeg Varuna medvinds, trimmet seilet til det fyltes med vind, og så la vi gårde. Dette var første gang i mitt liv at jeg hadde seilt en båt alene. Sitat slutt.
Slik foregikk Tanias og Varunas avgang fra New York. Motoren fikk hun aldri skikkelig orden på så lenge turen varte. Hvis du vil lese mer, så kjøper du boken, eller så låner du den fra meg.
Selv om jeg aldri har blitt tvunget ut i seilbåt så er der så mange referanser til felles følelser og opplevelser i å lese andre skildringer av seilturer. Fra Joshua Slocum til Dame Ellen MacArthur - ung, gammel, kvinne eller mann, opplevelsene av å seile er så like. Både de gode og de dårlige stundene.
Og de gode stundene kommer av at du har lært din båt og elementene å kjenne. Det var dette med harmoni, som jeg skrev om i et tidligere innlegg. Jeg har ikke tidligere nevnt episoden ved Møgster. Det er ikke fortrengt, men jeg tenker ikke så ofte på den. Kanskje jeg burde gjøre det oftere, fordi jeg noen ganger trenger å minnes på at jeg er en dust. Og det jeg gjorde der var dustete, ikke mer å si om det.
Kort oppsummert kan episoden oppsummeres slik: En gennaker er ganske stor og kan gi dårlige seilopplevelser., og Jeg tenker meg ikke alltid nok om før jeg gjør ting...
Marit fikk en slik dårlig seilopplevelse:
Det du ser her er en Maxi 95 som seiler i frisk bris i Møgsterfjorden med gennaker, uten storseilet oppe. Ombord er Marit og meg og Sara. Bildet er tatt av Håkon, som sikkert tenker: Vet Even hva han holder på med?
Kort fortalt er historien slik:
Jeg hadde montert baugspryd og kjøpt en brukt gennaker. Og seilte hele sommeren uten å få brukt den. Denne dagen gikk vi ut fra havnen i Møgster der vi hadde tilbragt en fin overnatting sammen med Anne, Håkon og ungene. Møgster er en fin øy, bilfri, med butikk som er åpen noen timer på formiddagen og senere på ettermiddagen. Om morgenen var det en fin sørlig bris, litt mer vind ute på fjorden enn inne i havnen. Jeg tok en avgjørelse før vi dro ut på at idag skulle jeg prøve gennakeren - endelig.
Vel ute på fjorden gjorde jeg alt klart, fall og skjøter, fant frem seilet i sin pølse, og heiste opp pølsa. Bare det å få pølsen opp økte farten på båten. Jeg hadde da ennå ikke fått montert spinnakervinsjer i Laperla, og laget et improvisert bryteblokksystem for å føre skjøtene til genoavinsjene på hyttetaket. Tackline ble festet, men jeg hadde ikke noen montert taulåser eller lignende til dette, ei heller vinsjer til å kunne regulere tackline. Så det var igrunnen ikke dekksutstyr til annet enn meget lett gennakerseiling.
Å få pølsa opp for å frigjøre seilet var alt annet enn lett, det kilte seg gang på gang, men omsider smalt seilet opp, tjohei - sammenkrøllet. Jeg var på fordekk -mens Marit prøvde å styre etter min anvisninger. Etter litt klabb og babb fikk jeg orden på alle snørene, seilet stod - og vi går fremover ganske så markant på nesen, som bildet viser. Seilet pendler fra side til side, og Marit svettet for å prøve å stabilisere båten - skal jeg styre slik, hjelper det? Nei. Kanskje hvis jeg styrer andre vei? Nei. Båten pendler og føles uregjerlig, og Marit finner ingen kurs som får båten til å gå stabilt og greit. Jeg stresser på fordekk og gir anvisninger til å gjøre sånn og sånn, men det er tydelig at jeg ikke har peiling på seiling, for båten roer seg ikke.
Etter fem minutters flying sailing bestemmer jeg meg for å kaste inn håndkleet, og call it a day, men tror du pølsa vil ned igjen nå? Nei.
Andre måter å få seilet ned på - kanskje hvis jeg slipper skjøtet - Nei, der satte det seg fast - og vi fikk en rasende drage fem meter foran båten.
Jeg bestemmer meg for å droppe gennakeren i sjøen - og vi fikk en enda mer rasende drage - 10 meter opp i luften og 10 meter foran båten, før endelig vinden gikk ut av seilet og det gikk i sjøen. Dete var på tide, for fjorden holdt på å ta slutt og vi nærmet oss stygt land på andre siden....
Her er en film av en Dufour 34 som gjør noe lignende (det kalles "broache" på seilspråket):
Jeg vil så gjerne at Marit skal like å seile - og dette var ingen god seilopplevelse, og en dårlig måte å inspirere til harmoni og mestring i seilbåt ja... Hun er veldig lite redd av seg - hun ble ikke redd nå, men istedet ganske frustrert.
Men jeg har fått lov til å heise gennakeren igjen - og i år kommer dekksutstyret på plass også - Andersenvinsjer og Spinlock taulåser. Da kan jeg seile gennaker på ordentlig, hvis jeg bruker vettet samtidig.
