Navigare nescesse est - også når turen tar slutt

Tirsdag ble brukt til en kort landlov i Kolbeinshavn. Vi putret bort i jolla. Sara hopper gladelig oppi, og liker seg både for motor og årer. Vi kom frem bare for å finne butikken nedlagt og stedet ganske så stille. Trist for oss båtfanter men deilig for eieren. Bare slit og lite utbytte kunne han fortelle. Nå blir det catering og Tapas istedet. Noen ganger møtes man av motgang eller episoder som gjør at man ikke kan følge den samme kursen i livet som før:



Litt livsfilosofisvada: Dette betyr ikke at livet mister verdi, men kan få en ny retning som gir oss nye og gjerne bedre opplevelser.

Nedlagt, men ikke utslått - vi tok landeveien fatt for å trimme, og underveis opplevde vi vidunderlige sommerbær av alle slag: ville sommerbringebær, sommermarkjordbær, sommerblåbær - og til og med en busk sommerrips som vokste i en skråning!



Underveis fotgraferte fruen denne nydelige lille skapningen som blir den siste fuglen i denne sommerbloggen: sommerfugl selvfølgelig!



På kvelden kastet vi loss og motret hele veien til Askøy seilforening i Kollevågen, der vi fortøyde kl 22:30.

Vi takker vår (-e) leser (-e) for denne gang, og håper du/ dere vil finne det for godt å følge bloggen videre utover høsten. Det kommer helt sikkert nye båtrelaterte poster med jevne og ujevne mellomrom.

Mandag - til Fitjar og videre til Austevoll

Vi gikk for motor til Fitjar, mens sønnen tok "jeg ruller" og kom frem en stund før oss. Nydelig sommersol, men kaldt på grunn av nordavind.

Da vi kom til Fitjar ble vi gjenkjent av Fitjarverten Maritn (blogget om ham 14. juli) som har fulgt med turen vår hele veien gjennom bloggen. Hyggelig!

Nordgående Yamarin 760 DC ankom en liten time etter oss, og mannskapet virket svært fornøyd. Kanskje fordi det alltid er utsikter til en god handel på Fitjar hos Odd Larsen?



Sørgående Yamarin ankom en time senere, noe etter ruten. Mannskapet virket sliten, men fornøyd.



De smilte da de hadde fått fast grunn under føttene, ikke så rart kanskje etter Selbjørnsfjorden og Møkstrafjorden?



Og etter en stund ble de vel overmodige og poserte i Bond - positur da de skulle fylle bensin. Han som dro kortet var kanskje ikke like fornøyd...



Turen gikk videre for vår del nordover på kryss gjennom Langenuen, Bjørnefjorden og til Lambøy, Austevoll, der vi har et lite hemmelig sted i uthavn.
Når vi seiler på kryss ligger båten på skrå, slik som her:



Vel fremme la vi oss inntil svaberget (longside på fagspråket), litt ekstraarbeid, men du verden for en flott måte å fortøye på, med masten borti furutrærne som luter utover. På Lambøy er det først og fremst lunt, usjenert, og stille. Gjør godt for kropp og sjel.



Detalj av kontakten med svaberget og fendringen. Vi brukte en fenderplanke utenpå kjeglefenderne for at de ikke skulle bli oppskrapt av rur.



Turen går mot slutten, og det gjør sommeren også (hvor ble den av?) - så dagens fugl er grågås som trekker mot sør. de fleste av dere har vel allerede sett dem tenker jeg (bildet er som nesten alle fuglebilder hentet fra nettet).

Siste søndag på seilferie - Bømlo, delfinenes hjemsted?

Denne dagen ble vi liggende i båthavnen på Rubbestadneset. Innimellom kom der gitarlyder fra akterkabinen fra sønnen på besøk.

Vi tok det med ro, fendervask, tur til Mosterhavn sammen med Lasse og Hilde, og deres venner. På kvelden: deilig middag på Bråtaneset i hytten til Lasse og Hilde.

Dagens fugl (Prior kylling) ble spist....igjen.

Om kvelden ble det jamsession i stearinlyset under kalesjen, og Ole fikk en liten godnattsang på Facebook. "So ro Olemann, nå er dagen over..."




Få vet gjerne at Bømlo også huser en del delfiner. Her er et eksempel av den mest vanlige delfintypen (hentet fra nettet):



Den skiller seg fra Bømlodelfinen ved at den er levende. Svigerfar har en Bømlodelfin. Den heter Chris. Delfin var et selvbyggerprosjekt som hadde sitt utspring på Bømlo, derfor er det ofte en i hver båthavn. På Rubbetadneset fant jeg to. Standard Delfin, type oransje/ gulbrun:



Stylet og forlenget Delfin. Flybridge, badeplattform + + :



Detalj av akterdekk (studér dette svigerfar og svigersønn!):

Fruen vil ikke bli forbiseilt over Sletta

Sønnavind er god vind for hjemtur, og da får det våge seg at det betyr regn i samme slengen. Frokost og rett ut i Boknasundet, og så var vi igang. Vi fikk en kjempeflott slørelegg fra Bokn som varte helt til Spyssøy ved trekantsambandet.

Gjenom Haugesund tok vi ned Genoaen, og da vi skulle ut i siste sundet før Sletta kom to svære Hanse 45-46 ut fra sentrum for storseil, midt inne i hovedleden ut fra byen. Usympatisk spør du meg.

Å gjøre krav på leden, og ha redusert styreevne i en trang og traffikert hovedled er dårlig sjømannskap etter mitt syn, og det setter også alle seilere i et dårlig lys. Jeg måtte ihvertfall svinge av. Er bare glad det ikke kom en supplybåt eller noe på vei inn. Da har den store rett på veien etter regel..... - eller hva mener du Frederik?

Drittsekkbåt i seilformat? Jeg bare spør. Dette er folk som har BMW i garasjen hjemme tror nå jeg....

Vel ute på Sletta fikk vi fin sørøstlig vind, og vi startet omlag likt med en Alo 33 (bilde hentet fra nettet).



Han fliste fra oss. Og de e'kkje tull en gang. De to racer-Hansene satte hver sin gennaker og så var de på Espevær. Dette likte fruen dårlig, og jeg ymtet frempå om at gennaker nok også ville gi oss bedre fart, men at jeg kanskje var litt ukomfortabel med å seile opp mot grensen til det hårete - klok av skade-

Aloe fortsatt å flise fra.

Dette tirret nok fruens konkurranseinstinkt, og like etter kom gennakeren opp.





Vi seilte med den helt til vi tok inn seilene ved Spyssøy, og grøt ble det laget underveis likevel.



Regnet gjorde det hele veien - mer eller mindre.



En hals.

En legg.

God fart - og i Bømlafjorden måtte Aloen bite i gresset, da var vi forbi.

Vel fremme på Rubbestadneset - ventet sønnen på oss, og gjett om Sara ble glad - for å se bilen, og buret sitt. Båthavnen i Bergevika ligger lunt til for alle vinder, de har en hovedkai med plass til to store båter, og noen gjesteplasser i båsene. Det tilbys strøm, vann, og bosskontainere, og prisen er hyggelige 50,- for båt under 30 fot og 75,- for dem som er over, alt inklusive.

Sara var jo litt glad for å se sønnen også (selvfølgelig):




Dagens fugl er havørn:

Ferden går hjemover - Nedstrand til Bokn

Skårungen, fruen og skipperen tilbrakte en deilig dag i Nedstand. Også her ventet det oss nye funn og historier. På rusletur i Vikjå (mellom Joker sør og Joker nord i bygda er det ca. 200 meter) ble fruen hilst av en mann som maler uthuset sitt i Nedstrand: hei, er det deg?.

Det var mannen til Tove, min helsefremmende medstudent og medsammensvoren i Nettverk for helsefremmere. De har møttes tidligere på ski på Kvamskogen. Fruen introduserer skårungen, og så viser det seg at hennes far og han har jobbet sammen i CERN - i Sveits.

Han kunne fortelle mye - og Nedstrand var på 1600 - tallet det største tollstedet i Ryfylke. Her kunne være opptil 300 seiskuteanløp i året. Her er eksempelbilde av skonnerten Sophie (hentet fra nettet):



Varene som ble skipet inn og fortollet vet jeg ikke så mye om, men etter fylleslaget i den svære Princessen bak oss i natt kan man regne med at brennevin var blandt dem.

Eksempelbilde Princess 46:




Også kalt drittsekkbåt.

Viktigere er det å vite at skipene lastet tømmer, blandt annet fra svære eikeskoger inne i Ryfylke. Tømmer var livsviktig for engelsk skipsbygging og til å bygge diker i Nederland der de hadde brukt opp all skogen sin.



Det fantes rundt 100 oppgangssager i Nedstrandsområdet på den tiden. Dette må ha vært en kilde til rikdom og arbeid på den tiden.


Vi avseilte Nedstrand uten å ha tollet hverken ut eller inn, og etter et svært moderat alkoholforbruk, i motsetning til hva som har blitt praktisert der i gamle tider og igår kveld. Skårungen frydet seg til å begynne med over vinden og båten krengning:



Men etterhvert tok det litt av. Vinden økte til stiv bris eller noe sånt. Båten krenget. Mer. Skårungen skrek, først et lite innestengt klynk, så skrek hun høyere - og høyere i angst. Båten krenger! Synker vi?

Men skipperen, den kjekke seilinstruktøren - hvor ble han av? Hvem styrer båten?


Skipperen, jo han er en fin en! Så snart det dukker opp en mulighet for å posere foran kamera så er han borte for denne verden, og bare står og fjoller seg, mens verden (og båten går under??):






















Hvorom er, vi nådde da trygt frem til Muslandsvåg, kanskje takket være den besluttsomme og dyktige seilerfruen som styrte båten for seil helt inn i vågen.

Da fikk skårungen endelig slippe på land. Men det spørs om hun tør å seile helt til Shetland med denne skipperen.....


LaPerla avseilte senere på kvelden, en fin krysslegg over Hervikfjorden til Bokn, der vi la oss til for natten i en privat båthavn. Underveis fikk fruen hvile og lese med Sara i fanget:







Dagens fugl er gråspurv. Dette er en rikig sommerfugl synes jeg, kvitrer så koselig inne i busker og kratt om dagen mens vi spiser boller og is:

Pelle! Var er du?

Det er ikke til å nekte - denne turen er blitt en reise inn i mitt indre, i mine hemmelige ønsker, i mine dype gjemmer. Jeg er på leit.

Etter Pelle.

I Ryfylke.

I hvertfall litt, på en måte.

Pelle Petterson ritade Maxi - først 77'an og sedan 95' an i -73. (Sjuttiotre som vi säger på svenska). Han er blitt mitt idol kan man sejja - i den grad at man idag hilser meg godmorron Pelle! - när jag kommer til jobbet - og at jeg (jag) signerer bloggpostene mine med Pelle. Og så har jeg masse Pelle-ting: Pelleshorts, Pellegenser, bøker om Pelle, og Pelle-båt.

Pelle Petterson:



På Espevær (tidligere bloggpost) traff vi en hyggelig familie på seiltur i en Bavaria. De var på hjemtur fra Ryfylke - og de kunne berätta at de hadde truffet en kamerat av Pelle som var på seiltur nettopp der. Just nu. En som kjenner Pelle!

Der og da ble målsettingen om å seile til Sørlandet endret, men jeg lot det ikke skinne klart igjennom, for jeg visste at fruen ikke ville endre planene om varme svaberg, sørlands-is, og besøk i Dyreparken på dette grunnlag. Derfor altså: knust dør på Sletta, sabotasje av styrewire og overdrevent dårlige værmeldinger.

Og vi kom altså til Ryfylke. Og har ikke sett snurten av Pelle - eller Pelles kamerat (som skulle sette meg i forbindelse med Pelle).

Vi klarer ikke å reise fra Ryfylke

Neste morgen ble vi vugget våken.



Båten lå fotsatt på samme plass, ankeret hadde holdt oss, vi hadde ikke drevet på land, ingen hadde kjørt på oss i av nattemørket. Ikke så rart, for jeg hadde rigget opp en strobe-lykt i ene vantet.



Det er en sånn som de bruker på Jumbo-jeter og andre fly, og har et blink som kan ses på en avstand av mange mil.

En sommermorgen som dette i båt er det man drømmer om. Helt blikk stille. Solen bryter gjennom skyene. Ut i gummibåten, stille åretak. Fugler kvitrer, måkeskrik, småbølgene som så vidt lager en liten klukkelyd mot skroget. Motordur fra leia i det fjerne.



Når du kikker ned i vannet ser du sandbunnen.

Manetene dupper vektløst opp og ned, ut og inn - som en blomst som folder seg ut, lukker seg, folder seg ut igjen:




Vi heiste anker og satte seil uten annen lyd enn den som kommer av raslingen fra vinsjene, og arbeid på dekk. Båten tørner, og farten er nesten ikke til stede. Bitte små bølger, krusninger fra skroget idet vi glir fra ankerplassen. Kun storseilet opp, minst mulig styr. Solvarm cockpit. Vi glir forbi neset som gir ankerplassen ly, tørner styrbord og setter kursen nordover.

En snartur innom Eriksholmen (parkeringskarma igjen!) for å proviantere, og så videre nordover for motor, til Muslandsvåg - der vi skal plukke opp en god venninne av fruen.



Hos hennes foreldre får vi servert herlig komle med tilbehør, og eksotiske kaker med is, før det nye mannskapet mønstrer på og vi påny kan sette seil. Skårungen blir snart satt i arbeid, men hun smiler likevel.



Livet på en seilbåt er ikke så verst. Vaktene er til tider hard, kosten til tider skral, og arbeidet skal gjøres. Men seilinstruktøren er ganske kjekk:



Vi viser for sikkerhets skyld et nærbilde:



Da er det ikke det minste rart at mannskapet trives, til tross for slitet:



Ut på fjorden heiste vi gennakeren - forholdene lå til rette for det, og mannskapene ønsket så sterkt å oppleve ballongseilet (omtalt i tidligere loggpost under stikkord hårete seiling). Vi fikk en nydelig slørelegg i retning av Nedstrand, og det blåste opp underveis. Da vi skulle ha ned gennakeren fikk vi den ned uten noe problem - storseilet ut, fall av til nesten platt lens - gennakeren kollapser i ly av storseilet og strømpen ned. Fruen stod til rors, perfekt manøvrering. Skårungen fikk ansvar for å passe på at kartet lå pent, og skipshunden ble sendt under dekk.

Nedstrand ventet på oss med ledig plass (parkeringskarma?) - og vi fikk oppleve den nydeligste kveld man kan tenke seg:



Regnbuen kom fram, og la seg over rettferdige og urettferdige (sistnevnte bakerst i bildet):





Dessverre fikk vi også et branntilløp ombord, om det var fordi mannskapene hadde tyllet i seg sterkdrikke, eller fordi de var opptatt med å kjate, vites ikke. Skipperen var ikke tilstede da det skjedde.


Vi hadde likevel en koselig kveld - og dagens fugl, den ble spist til kvelds:

Jeg mister pusten....

Neste dag drog vi etter en lengre vaske og ladeøkt videre fra Tau - til øya Hidle, der man finner arboretet Flo og Fjære (http://www.florogfjare.no/). Jeg mister pusten av alle opplevelsen, og å skulle videreformidle disse. Jeg klarer bare å få med en liten del.

Flo og fjære også tok pusten fra oss med sine farger, organisering og struktur, hvor gjennomført alt er! Fruen tok minst hundre og ørti bilder, jeg viser noen få som får tale for seg selv. Vi hadde nok en gang parkeringskarma, og fikk den ene av to plasser ved kaien (og den eneste som var dyp nok). I løpet av den første timen hadde geskjeftige Even reddet en seks tonns nederlandsk båt som var grunnstøtt innerst ved kaien og dro denne flott (ikke flått) ved hjelp av taljer og egne vinsjer, på ren mannekraft (helt som i seilskutetiden!) .



Dette har vi dessverre ikke tatt bilder av.

Kaien:



Bilder fra arboretet:







Flo og fjære kan simpelthen ikke anbefales sterkt nok, både for de som liker blomster og alle andre, stedet gjør et sterkt inntrykk. Det kan nevnes at hvert år planter de ut 50 000 sommerblomster, de har palmer og en svær karpedam, appelsiner og sitroner, takløk på taket, og en velrenommert restaurant med en sprø kokk (André) som hadde et 30 minutters stand-up show om maten og forholdene på stedet (fruen har video) - og det e'kkje tull engang.

Da vi dro utpå kvelden, spurte vi om de hadde brød vi kunne få kjøpe (vi var tom...)
Da fikk vi spørsmålet: "hvor mange meter trenger dere?"

Vi fikk med oss dette brødet (uten vederlag):



Vi kastet loss (mange kroner fattigere) og dro til Rossøysund - igjen, der vi kastet anker og lå på svai (hører du Bjørn Eidsvåg!).

Ankerdram.

Stearinlys.

Dusj i mørket i cokpit. Vennlig vuggende våger. Dypbrune dyre dråper.




Dagens fugl er hegre - håper LP følger med på disse: