Om jeg bare hadde....ca. 5 millioner blanke norske kroner.
Da ville jeg kjøpe en så här båt, og seile rundt på havet:
Dette er en Najad 343 i fint vær på havseilas, og de som er ombord ser da fornøyde ut?
Dette er en Najad ca 50 fot i 9 knop for bare storseil over Skagen. De ser da lykkelig ut likevel...
Misunne, misunne......
søndag 21. februar 2010
lørdag 20. februar 2010
Når bikker det egentlig?
Å begynne med seiling kan føre til så mangt. Denne svenske dokumentaren viser seileren Jan Linett som tar ut på en reise som skal føre ham jorden rundt i en Albin 78 i løpet av et år - 365 dager. Vi vet alle at vi nordmenn er et folk av tusseladder sammenlignet med broderfolket. Se bare på norske jordomseilere i Maxier som for eksempel Ormen Stutte. De var mer opptatt av om det var plass til gitaren i forlugaren enn av spesielt super planlegging. I kjent svensk tradisjon gjør Jan en grundig vurdering av hva han trenger i forkant av turen.
Bare se:
Jeg håper det går bra med Jan - det er jo mange ting som kan skje underveis i en gammel båt. Han kan, som meg få problemer med styringen. Jeg oppdaget i høst at den ene kabelen har flusset litt opp der den fester inn på kvadranten (er det ikke det navnet på den kvartmånede dingsen som sitter på toppen av rorstammen?) Det frister ikke mye å få problem med styringen på fjorden i kuling. Det har jo blitt noen sånne turer. For å prøve båten var jeg ute alene i stiv kuling i Hjeltefjorden i august - jeg oppdaget at det er ikke lett å krysse og slå med en såpass svak autopilot som jeg har - jeg kan da ikke slippe rattet, og blir avhengig av å kunne kuvende, og det er ikke alltid like greit å jibbe storseilet da. Her en redningsskøyte for fulle seil i sterk vind:
Under slike forhold er det viktigste av alt at styringen fungerer og riggen står som den skal. Jeg har jevnt og trutt skiftet ut mesteparten av løpende rigg, seilene er gode, jeg har kjøpt nye fall rund baut. Nå er det stående rigg som står for tur. Etter at rulleforstaget delte seg i profilen må masten ned til våren uansett. Da skal over- og undervant skiftes samt babystaget. Når masten da kommer opp igjen så har jeg full kontroll på riggen, og hvis styrekablene blir skiftet skal styringen bli bra også. Da er båten klarert for havet!
Bare se:
Jeg håper det går bra med Jan - det er jo mange ting som kan skje underveis i en gammel båt. Han kan, som meg få problemer med styringen. Jeg oppdaget i høst at den ene kabelen har flusset litt opp der den fester inn på kvadranten (er det ikke det navnet på den kvartmånede dingsen som sitter på toppen av rorstammen?) Det frister ikke mye å få problem med styringen på fjorden i kuling. Det har jo blitt noen sånne turer. For å prøve båten var jeg ute alene i stiv kuling i Hjeltefjorden i august - jeg oppdaget at det er ikke lett å krysse og slå med en såpass svak autopilot som jeg har - jeg kan da ikke slippe rattet, og blir avhengig av å kunne kuvende, og det er ikke alltid like greit å jibbe storseilet da. Her en redningsskøyte for fulle seil i sterk vind:
Under slike forhold er det viktigste av alt at styringen fungerer og riggen står som den skal. Jeg har jevnt og trutt skiftet ut mesteparten av løpende rigg, seilene er gode, jeg har kjøpt nye fall rund baut. Nå er det stående rigg som står for tur. Etter at rulleforstaget delte seg i profilen må masten ned til våren uansett. Da skal over- og undervant skiftes samt babystaget. Når masten da kommer opp igjen så har jeg full kontroll på riggen, og hvis styrekablene blir skiftet skal styringen bli bra også. Da er båten klarert for havet!
mandag 8. februar 2010
Uten seiling - intet liv
Jeg vet ikke når jeg begynte å interessere meg for seiling. Det er definitivt ikke noe som er kommet med mors- eller farsmelken. Ingen av mine foreldre var båtmennesker da jeg var barn. Familien eide en oselver etter min morfar, arkitekten. Denne lå i et lite steinnøst på Sophies Minde, på Kråkenes. Båten vansmektet i flere år før jeg som tolvåring fikk det for meg at jeg skulle bli trebåtinteressert. I det halvmørke nøstet - uten lys - utførte jeg mine første båt- (trebåt-) handlinger. Ikke rituelt, men dog trebåthandlinger.
Ingridiensene var enkle: skrape, sandpapir, og bunnsmøring. Kanskje også litt lakk?
Min onkel Eilert hadde noen år i forveien fått laget seil og ror til denne båten, og slik begynte jeg å seile. Jeg tror det ble et par turer og gjorde noen observasjoner. Jeg fant ut at det ikke er mulig å krysse seg frem med en oselver uten kjøl på Nordåsvannet. Videre fant jeg ut at kastevinder kan fort fylle en oselver med vann.
Hvordan seilinteressen levde videre er uklart i minnet mitt. Jeg tegnet seilbåter (og motorbåter). Jeg visste fortsatt kun de to nevnte tingene om seiling (oselver/krysse/ umulig osv).
Da jeg senere giftet meg og fikk en svigerfar fant jeg ut at hans Askeladden 14 fot også var utstyrt med mast og seil. Mye mer moderne enn oselveren, denne hadde senkekjøl:
Her gjorde jeg nye erfaringer. Fra før hadde svigerfar Gerhard gjort erfaringer han óg. Blant annet at en seilbåt med kun senkekjøl velter hvis man heiser storseilet uten å løse storseilskjøtet (nyttig lærdom dette her...:Seilskolen, del 1). Det hjelper ikke at båten er full i familiemedlemmer som står i båten (del 2) og det kan være lurt å starte seiltrening litt senere enn tidlig i april (del 3) når det er 6 grader i vannet og storebror Lars Inge har på seg den nye klokken.
Konsekvensene er at svigermor beordrer masten i opplag. Permanent.
Jeg - for min del tok det litt mer piano. Jeg lærte da at med senkekjøl kan man krysse litt.
Og at Nordåsvannets kastevinder er brutale. Ragnhild ble nok litt redd for seiling etter en "nesten-kantring" i utenfor Fagernes. Det er ihvertfall det hun sier.
OK - så blir tittelen på dette innlegget litt absurd, i og med at jeg levde godt til jeg var godt og vel 42 eller så uten å ha seilbåt.
Men så dere, så så jeg LYSET dere! Først svakt der fremme - en tur her og en tur der. I frisk bris med Express på byfjorden. Blikkstille på Korsfjorden i Karstens Alo 28. På seilkurs i Fenix på Askøy. Utenfor Genova i leid båt med Ekle-Per som skipper. Sakte, men sikkert steg det frem et bilde av noe som kan være fullkomment, noe uunværlig og uungåelig, som ville og måtte komme.
Og det kom. Dette bildet er tatt fra dette øyeblikket:
Dette er det nærmeste jeg til nå har kommet nirvana - alt gikk opp i en høyere enhet. Båten krenget perfekt, styrte perfekt, jeg satt i le i LaPerlas perfekte cockpit og båten toget igjennom vannet, lett duvende - alt mens skummet fosset rundt meg og solen skinte i vannet som sølv.
Det er balanse.
Harmoni.
Velvære og lykke.
Jeg må seile! Jeg bare må seile! !!
Ingridiensene var enkle: skrape, sandpapir, og bunnsmøring. Kanskje også litt lakk?
Min onkel Eilert hadde noen år i forveien fått laget seil og ror til denne båten, og slik begynte jeg å seile. Jeg tror det ble et par turer og gjorde noen observasjoner. Jeg fant ut at det ikke er mulig å krysse seg frem med en oselver uten kjøl på Nordåsvannet. Videre fant jeg ut at kastevinder kan fort fylle en oselver med vann.
Hvordan seilinteressen levde videre er uklart i minnet mitt. Jeg tegnet seilbåter (og motorbåter). Jeg visste fortsatt kun de to nevnte tingene om seiling (oselver/krysse/ umulig osv).
Da jeg senere giftet meg og fikk en svigerfar fant jeg ut at hans Askeladden 14 fot også var utstyrt med mast og seil. Mye mer moderne enn oselveren, denne hadde senkekjøl:
Her gjorde jeg nye erfaringer. Fra før hadde svigerfar Gerhard gjort erfaringer han óg. Blant annet at en seilbåt med kun senkekjøl velter hvis man heiser storseilet uten å løse storseilskjøtet (nyttig lærdom dette her...:Seilskolen, del 1). Det hjelper ikke at båten er full i familiemedlemmer som står i båten (del 2) og det kan være lurt å starte seiltrening litt senere enn tidlig i april (del 3) når det er 6 grader i vannet og storebror Lars Inge har på seg den nye klokken.
Konsekvensene er at svigermor beordrer masten i opplag. Permanent.
Jeg - for min del tok det litt mer piano. Jeg lærte da at med senkekjøl kan man krysse litt.
Og at Nordåsvannets kastevinder er brutale. Ragnhild ble nok litt redd for seiling etter en "nesten-kantring" i utenfor Fagernes. Det er ihvertfall det hun sier.
OK - så blir tittelen på dette innlegget litt absurd, i og med at jeg levde godt til jeg var godt og vel 42 eller så uten å ha seilbåt.
Men så dere, så så jeg LYSET dere! Først svakt der fremme - en tur her og en tur der. I frisk bris med Express på byfjorden. Blikkstille på Korsfjorden i Karstens Alo 28. På seilkurs i Fenix på Askøy. Utenfor Genova i leid båt med Ekle-Per som skipper. Sakte, men sikkert steg det frem et bilde av noe som kan være fullkomment, noe uunværlig og uungåelig, som ville og måtte komme.
Og det kom. Dette bildet er tatt fra dette øyeblikket:
Dette er det nærmeste jeg til nå har kommet nirvana - alt gikk opp i en høyere enhet. Båten krenget perfekt, styrte perfekt, jeg satt i le i LaPerlas perfekte cockpit og båten toget igjennom vannet, lett duvende - alt mens skummet fosset rundt meg og solen skinte i vannet som sølv.
Det er balanse.
Harmoni.
Velvære og lykke.
Jeg må seile! Jeg bare må seile! !!
søndag 7. februar 2010
Snø- og isvinteren 2010
Denne vinteren vurderte jeg å ha båten i Nordåsvannet for easy access - og så har det de siste vintrene i manns minne vært nærmest isfritt her. Slett ikke som på bildet under, is og snø i mengder:
Jada, jeg har hatt griseflaks.
Kulden og isen hadde vært her i 10 dager da snøen kom den 18. desember. Og siden har det bare blitt mer. Gib Sea'en på bildet fra november, og nå på bildet fra 7. februar skal få det gøy når en halv meter med is kommer innover bukten i sønnavindskuling i mars. Lenger inne er en tresnekke i ferd med å synke, det er kun isen som holder den flytende. Skal tro hva de tenker på som eier en båt og bare lar den ligge uten tilsyn en hel vinter. Noe har de vel betalt for den? Og nå kan de vente seg en bergingsoperasjon til våren..., båten blir sannsynligvis vrak. Bortkastet!
Har forresten kjøpt nye bryteblokker Ronstan, kulelagre:
til hovedvinsjene. Så nå blir det kjekkere å hale inn på genoaskjøtet. De gamle blokkene står, særlig styrbord blokk - med det resultat at innhaling blir ekstra tungt, og vinsjearbeidet er det rene slaveriet.
Jada, jeg har hatt griseflaks.
Kulden og isen hadde vært her i 10 dager da snøen kom den 18. desember. Og siden har det bare blitt mer. Gib Sea'en på bildet fra november, og nå på bildet fra 7. februar skal få det gøy når en halv meter med is kommer innover bukten i sønnavindskuling i mars. Lenger inne er en tresnekke i ferd med å synke, det er kun isen som holder den flytende. Skal tro hva de tenker på som eier en båt og bare lar den ligge uten tilsyn en hel vinter. Noe har de vel betalt for den? Og nå kan de vente seg en bergingsoperasjon til våren..., båten blir sannsynligvis vrak. Bortkastet!
Har forresten kjøpt nye bryteblokker Ronstan, kulelagre:
til hovedvinsjene. Så nå blir det kjekkere å hale inn på genoaskjøtet. De gamle blokkene står, særlig styrbord blokk - med det resultat at innhaling blir ekstra tungt, og vinsjearbeidet er det rene slaveriet.
mandag 1. februar 2010
Korreksjon av forrige innlegg...
Ved å søke på 
vil du nå få ett treff på drittsekkbåt....
Tor - du har bidratt til å berike det norske maritime språk.
vil du nå få ett treff på drittsekkbåt....Tor - du har bidratt til å berike det norske maritime språk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
