Uten seiling - intet liv

Jeg vet ikke når jeg begynte å interessere meg for seiling. Det er definitivt ikke noe som er kommet med mors- eller farsmelken. Ingen av mine foreldre var båtmennesker da jeg var barn. Familien eide en oselver etter min morfar, arkitekten. Denne lå i et lite steinnøst på Sophies Minde, på Kråkenes. Båten vansmektet i flere år før jeg som tolvåring fikk det for meg at jeg skulle bli trebåtinteressert. I det halvmørke nøstet - uten lys - utførte jeg mine første båt- (trebåt-) handlinger. Ikke rituelt, men dog trebåthandlinger.



Ingridiensene var enkle: skrape, sandpapir, og bunnsmøring. Kanskje også litt lakk?
Min onkel Eilert hadde noen år i forveien fått laget seil og ror til denne båten, og slik begynte jeg å seile. Jeg tror det ble et par turer og gjorde noen observasjoner. Jeg fant ut at det ikke er mulig å krysse seg frem med en oselver uten kjøl på Nordåsvannet. Videre fant jeg ut at kastevinder kan fort fylle en oselver med vann.

Hvordan seilinteressen levde videre er uklart i minnet mitt. Jeg tegnet seilbåter (og motorbåter). Jeg visste fortsatt kun de to nevnte tingene om seiling (oselver/krysse/ umulig osv).

Da jeg senere giftet meg og fikk en svigerfar fant jeg ut at hans Askeladden 14 fot også var utstyrt med mast og seil. Mye mer moderne enn oselveren, denne hadde senkekjøl:



Her gjorde jeg nye erfaringer. Fra før hadde svigerfar Gerhard gjort erfaringer han óg. Blant annet at en seilbåt med kun senkekjøl velter hvis man heiser storseilet uten å løse storseilskjøtet (nyttig lærdom dette her...:Seilskolen, del 1). Det hjelper ikke at båten er full i familiemedlemmer som står i båten (del 2) og det kan være lurt å starte seiltrening litt senere enn tidlig i april (del 3) når det er 6 grader i vannet og storebror Lars Inge har på seg den nye klokken.

Konsekvensene er at svigermor beordrer masten i opplag. Permanent.

Jeg - for min del tok det litt mer piano. Jeg lærte da at med senkekjøl kan man krysse litt.

Og at Nordåsvannets kastevinder er brutale. Ragnhild ble nok litt redd for seiling etter en "nesten-kantring" i utenfor Fagernes. Det er ihvertfall det hun sier.

OK - så blir tittelen på dette innlegget litt absurd, i og med at jeg levde godt til jeg var godt og vel 42 eller så uten å ha seilbåt.

Men så dere, så så jeg LYSET dere! Først svakt der fremme - en tur her og en tur der. I frisk bris med Express på byfjorden. Blikkstille på Korsfjorden i Karstens Alo 28. På seilkurs i Fenix på Askøy. Utenfor Genova i leid båt med Ekle-Per som skipper. Sakte, men sikkert steg det frem et bilde av noe som kan være fullkomment, noe uunværlig og uungåelig, som ville og måtte komme.

Og det kom. Dette bildet er tatt fra dette øyeblikket:





Dette er det nærmeste jeg til nå har kommet nirvana - alt gikk opp i en høyere enhet. Båten krenget perfekt, styrte perfekt, jeg satt i le i LaPerlas perfekte cockpit og båten toget igjennom vannet, lett duvende - alt mens skummet fosset rundt meg og solen skinte i vannet som sølv.

Det er balanse.

Harmoni.

Velvære og lykke.


Jeg må seile! Jeg bare må seile! !!